Font size::
A A A
Colour: C C C
Images On OFF
Regular version
28.11.2018 / kazakhstan

De glemte diktaturene

De glemte diktaturene

ANDREAS C. HALSE, skribent

På ti minutters varsel blir vi bedt om å stille opp i Kasakhstansutenriksdepartement. Der blir vi sittende med landets assisterende utenriksminister. Støttet opp av tilsvarende skikkelser i andre departementer, informerer han om landets fremganger på menneskerettighetsområdet.

At dette er utfordringer de tar alvorlig er visst bare forbokstaven. Faktisk får vi vite at de store fremskrittene for sivile og politiske rettigheter er mye av grunnen til at landet nå sitter i FNs sikkerhetsråd. Jeg er ikke riktig sikker på om myndighetsrepresentanten, som for øvrig stiller med en klokke til rundt 300 000 Euro, faktisk tror på det han sier, men minen er i det minste alvorlig. Det er åpenbart ikke første gang denne diktningen fremføres.  

Foto: Klaudia Lech
Kontrasten til fagforeningslederen vi egentlig skulle møtt dagen før blir absurd. To dager før besøket vårt ble nemlig Dimitri Sinyavsky brutalt angrepet og banket opp i sitt eget hjem av ukjente menn. Som en konsekvens tilbringes dagene på sykehus, fremfor i møte med internasjonal fagbevegelse. Det skal mye godvilje til for å ikke se angrepet som et direkte resultat av hans engasjement som tillitsvalgt.

Angrepet er ingen isolert hendelse, men føyer seg inn i mønsteret av et land der det knapt er mulig å gjøre noe så grunnleggende som å engasjere seg for en tryggere og bedre arbeidsplass. Angrepene mot fagbevegelsen startet for alvor i 2011 da politistyrker skjøt og drepte 16 arbeidere og skadet minst 50 under en oljestreik i byen Zhanaozen.

Vi kan for eksempel se til Turkmenistan der landets president vant «valget» med 97,69 prosent av stemmene i fjor og som skårer så dårlig som absolutt mulig på alle demokratiindikatorer. Eller til Usbekistan som gjennomfører en årlig tvangsmobilisering av slavearbeidskraft av både voksne og barn til inntekt for landets statlige bomullsindustri.

En lite ærerik jobb gjorde også lokalpolitikerne fra Høyre som i 2016 valgte å reise som valgobservatører og skryte «valget» opp i skyene. For øvrig er det god grunn til å tro EU-organenes  tidvis kritiske uttalelser får begrenset effekt så lenge medlemmer av Europarådet er mer enn villige til å selge stemmene sine til regimet i Aserbajdsjan i bytte mot litt fisefin kaviar .  

Menneskene jeg møtte i Kasakhstan var alle enige om en ting. Nemlig at det eneste som hjelper er internasjonalt press og oppmerksomhet om hva som skjer. Som mange andre diktatorer er landets president, Nursultan Nazarbajev, notorisk opptatt av sitt internasjonale omdømme. I en situasjon der rommet krymper inn for uavhengige organisasjoner, er demokratiske lands tilstedeværelse blant av veldig få institusjoner som har mulighet til å fungere som en viss motvekt.

Det er vanskelig å se det på noen annen måte enn at menneskene i regionen sviktes av det internasjonale samfunnet. Norge kan selvsagt ikke forandre situasjonen alene. Men vi kunne gjort et forsøk på å lyse opp i noen av verdens mørkeste avkroker. 

Source: www.vg.no